Rouseaus romantikk

«Fra naturen er alle mennesker like, og derfor er også ale kalt til å bli et sant menneske. (...) For meg kan det komme ut på ett om min elev skal bli offiser, prest eller advokat. Før foreldrene har bestemt hva han skal bli, har naturen kalt ham til menneskelivet.»

Disse ordene skrev Jean-Jaques Rousseau i 1762. Han mente med dette at man først og fremst er menneske, og at dette er gitt fra natures side. Alle mennesker er like i verdi; og fortjener med det like rettigheter. Dette, som vi kan kalle teorien om folkesuverenitet, var grensesprengene ideer på denne tiden. Likevel skulle Rouseaus ideer om likhet og menneskerettigheter ha mye å si, blant annet i opprettelsen av USA og den franske revolusjonen.

Han ville se tilbake til naturtilstanden til mennesket, tiden før samfunnset og klasseinndeling. Den tids moderne sivilisasjon var bygget på mennesker med et kunstig forhold til vitenskap og kunst, mente Rousseau. Menneskene var også preget av materialisme og egoisme som følger av moderne sivilisasjon. Det er unaturlig for mennesket å underkaste seg andre, slik man gjør i moderne sivilisasjoner. Han mente imidlertid at det ikke var mulig å leve uten sivilisasjoner, men individets behov må vike for fellesskapets behov. Man må følge Allmennviljen, som han kalte det. Dette beskrev han i boken, Samfunnspakten. «Tilbake til naturen» er et slagord for å få menneskene til å se tilbake på de før-siviliserte samfunnene, hvor ingen mennesker underkaster seg andre, men hvor allmennviljen og folkesuvereniteten er sterk.

I Rouseaus meninger ligger det en klar dobbeltmoral. På den ene siden ville han ha radikale forndringer i forholdet mellom borgerskapet og arbeidere. Men han uttrykket også en svært negativ holdning til moderniseringen. Det antimoderne synet finner vi også i kunsten. Mennesker er avbildet naturlige og rene, uten store preg fra moderne sivilisasjon.

Ideene fra kontinentet nådde også Norges største dikter, Henrik Wergeland. I teksten «Dovenskab i Reinveir» beskrives arbeiderenes ubefenglighet i svært kritisk syn. En borgerlig spør en steinbryter hvorfor han aldri tar seg tid til å vaske seg, lappe klærene sine, eller reparere huset sitt. Selv under et regnvær som varer i to dager, gjør ikke steinbryteren annet enn å ligge og sove. Den borgerlige oppfatter arbeideren som skitten og lat. Her ser man klart et skille mellom to samfunnsklasser. Teksten er ironisk, og provoserer sterkt i det kritiske synet den borgerlige har på arbeideren.